Kleint –

Ingen promp i Japan (http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327918)

Jeg forstår nå at jeg ikke lenger tilhører den unge, hippe generasjonen som jeg en gang trodde! Jone Owe og jeg var de første av de 10 utvalgte til dugnad på Rihanna konserten fredag 26. juli 2013. Der sto vi, midt på plattingen og så oss rundt… solen skinte og andre arbeidere virret rundt oss som bier på jakt etter blomsterstøv. Det var en del aktivitet på scenen, den var gigantisk med haugevis av skjermer og høyttalere, klar for stor-show. Jeg bestemte at vi var definitivt like ungdommelig som resten av gjengen her (poserte til og med hånden på hoften… dette her kan jeg!). Her skulle jeg se avslappet men kul ut. Jone Owe så ut som han greide dette her ganske greit.  Han hadde vært på Koengen før. Han hadde nemlig vært på Bowie konsert.

Bak Bar 1 satt trener Knut og en liten gjeng med gutta-boys. De så ut som de hadde peiling. «Du er i Bar 1, her, og du er rundt siden der borte i Bong 2», han pekte først på Jone Owe og deretter på meg. Jeg lurte på om en Bong var en form for instrument, om vi skulle ha en kunstnerisk lyd velkomst for publikum, og jeg skulle spille på Bongen. Det virket usannsynlig men jeg var ganske sikker på at jeg ville klare det og, så lenge jeg stilte meg i bakerste rekke.

Ettersom det ikke var mer å hente her virret vi litt rundt plattingen. Hva gjør vi nå? Vi så oss rundt nervøst. I horisonten kom det en mann i stor hastighet i retning mot oss men egentlig forbi oss. Han hadde et gigantisk hode-mikrofon-headset og en haug (eller kanskje bare en helt alene) ID kort rundt nakken. Hvor kule ville ikke vi blitt med alle de på da? Jeg hadde allerede klart å stirre han inn i øynene så ikke å fullføre denne kontakten var jo helt umulig. Grip sjansen og se ut som du er heeelt pro. Ganske greit motto egentlig. «Det der er Chris, dere får opplæring senere» sa Knut fra bak disken.

Jeg stupte mot Chris og introduserte det mega-viktige-ultra-kule teamet (bare to i øyeblikket da men vi skulle jo snart bli 10!) fra Bergens Skilag… «Hei Chris, vi er fra BERGENS SKILAG!» Hørte han det tydelig nok? «Vi er fra BERGENS SKILAG!!» Og det var da det begynte… Synnøve ville senere anklage Fredrik for å oppføre seg kleint. Og det gjorde han da han løp bort til Russegutta for å hjelpe dem bære drikkevarer men, uønsket, ble han bare sendt tilbake til sine egne. Jeg skjønte det ikke før senere men vi var jo kleine hele gjengen, og ingen mer enn meg selv. Kall det hva man vil, men… det er jo grunnen for at vi har fått disse ungene da, slik at vi kan få de til å vri seg innimellom. Det er like uunngåelig som å le av en som snubler. Man bør jo helst ikke gjøre det men det er jo bare så innmari morsomt.

«Dere får en innføring her på plattingen klokken 5. Da samles vi alle her» sa Chris og smilte. Vi tenkte vi kunne pludre litt med han siden vi var så utrolig kule men han snakket inni det svære utstyret på hodet hans og marsjerte videre forbi oss. Ja ja, vi kan pludre cool-talk oss i mellom, vi. Plutselig kom det et rabalder uten like fra scenen. Det var som om et helikopter braste inn i tv skjermene med Wolverine i førersetet, sverd-fingrene skrapende langs scenen og dynamitt i lasten. Herregud det går jo ikke an! Jeg så på Jone Owe noe panikkslagen… Han var tross alt eksperten her. «SKAL VI SE OM VI KAN KJØPE OSS NOEN ØREDOTTER?» Han nikket og vi beveget oss vekk fra åstedet. Hørte noen av de unge oss da vi noe hysterisk skrek etter ørepropper?

Vi beveget oss mot Vikinghallen ettersom vi bestemte oss for at jakten på ørepropper var muligens et vanskelig oppdrag rundt Maria kirken. Vi kunne i det minste finne de resterende 8 fra supergjengen. Det er tross alt styrke i antall, strength in numbers som det heter så fint. Sammen kunne vi overøse ungdommen med vår tøff-i-trynet aura, vi har jo en gedigen mosh-pit erfaring samlet sett. Noen av oss har til og med vært på selveste Rolling Stones konsert. Selv støttet jeg på mitt hard-rock (den gang hard, mer eller mindre soft nå) minne om oppkast i håret fra Soundgarten sin gitarist. Ja, tenkt det… vi er SÅ owmaigawdawesome.

Herregud så herlig når vi endelig fant hverandre. Vi hadde fått streng beskjed fra Chris om at forsinkelser ikke var akseptert, i det hele tatt… Ever. Så vi dukket nå opp før tiden, alle sammen. Akkurat slik som ungdommen konsekvent gjør selv. Vi lagde en slag-plan: samletidspunkt og sted ble avtalt; klokken 17 på den der store matten foran den der baren. De fleste i gjengen hadde planlagt godt på forhånd: middag – sjekk, vann – sjekk, dobesøk – sjekk. Hverken jeg eller Gry hadde tenkt så langt og jeg var KJEMPE sulten. Vi dro til Rema 1000 for å kjøpe oss litt vann og en deilig salat (en sånn der innpakket i plast – fikk aldri anledning til å spise den allikevel og den smeltet til slutt i kjøleskapet). Nam!

Klokken 17 sto vi der på matten: Fredrik, Synnøve, Gry, Jone, Truls, Helge Henning, Rickard, Gisken, Pål og jeg. Yupp, til og med noen minutter før tiden… Helt mutters alene. Nei, her så det ikke ut som om det skulle være noe møte allikevel. Så vi dro til hver vår post, Barene og Bongene. Det viste seg at Bongefolkene ikke skulle spille på Bonger allikevel men skulle sitte i kasseapparater. Noe skuffet over dette fant jeg stasjonen min sammen med Fredrik, Synnøve og Truls. På veien pratet Fredrik med de «unge» som virket veldig ivrige over å konversere med noen veldig, veldig få ord tilbake. De var sikkert beskjedne med tanken over hvor tøffe og erfarne vi alle var. Det er greit, vi har jo forståelse for det.

Det ble et møte etter hvert med hele gjengen, altså oss og alle de andre. Kim Kristoffersen spurte om det var noen «uten arbeidserfaring fra konsertene» denne dagen og i stillhet, men samlet (styrke i antall tross alt) reiste vi super-kule 10 hendene våres. Og bare oss. Jaha, altså bare BERGENS SKILAG da? Yupp. Vi hadde egentlig allerede bestemt oss for at vi skulle lage t-skjorter til neste gang hvor vi kaller oss for Ski Team siden Chris hadde skrevet det på innsjekking arket, det virker meget gjevt. Det skal stå «Crew» også tenkte vi. «Bergen Ski Team Crew». Awesome.

Vi fikk innføringen vår og en påminnelse at ingen, absolutt ingen, måtte tenke å forlate området før oppryddingen for kvelden var ferdig. Det var muligens noe vi ikke hadde helt tatt med i beregningen men ok… Vi skulle vise alle at teamet fra Bergens Skilag kunne motivere ALLE til massiv opprydding etter konserten! Forresten hadde noen av oss fått beskjed om at vi måtte ikke glemme oppvaskhansker… men altså… akkurat DET hørtes ganske snålt og lite kult ut.

Vi gikk til hver vår post, og gjengen i Bong 1 satt tvers over smoothie og hamburger folkene. Nei så kjekt da… Og jeg som var så sulten! Synnøve og jeg stormet over til hamburgerne og ble møtt av en ung gutt med en plast stropp strammet så trangt rundt håndleddet at om han hadde mistet hele hånden så ville det ikke vært en eneste dråpe blod. Og det gjorde han nesten også! Hamburger kokken hadde nemlig en hendig slakterkniv til disposisjon som han prøvde, med ganske mye makt, å skjære over stroppen med. Heldigvis for gutten sto det to damer og så på, en som fant det noenlunde underholdene (sånn underholdning man får av skrekkfilmer) og en litt mer praktisk anlagt. Synnøve, mer guttevant, fikk det potensielle blodbadet til å stoppe opp og lånte en saks fra smoothie damene… og heltinnen fra Bergens Skilag reddet dagen.. og gutten… Dæven så tøft.

Og like etter kom stormen… Tusenvis av publikum som svermet forbi og mot oss både med plakater og uten (We Heart You Rihanna!). «SE PÅ HUN DER DA?!?» «Hver ærlig da.. du klær deg sånn hjemme ikke sant!» Vi gapet… Vi glodde… Vi gnikket øynene. Ja, vi var kleine… Hun der damen i gull kjole og høye heler med bryst som var mer utenfor kjolen enn innenfor og lepper så oppblåste at de knapt kunne beveges… Ja hun kunne muligens ha hørt oss. Men hun var jo med sine folk og det var jo tusenvis av dem! Styrke i antall… mye mer styrke enn de 4 jeanskledde i Bongen.

Det var da jeg skjønte at jeg overhodet ikke var den ultra kule revolusjonære moren som jeg trodde jeg var. Jeg bestemte meg der og da at min datter skal ALDRI på konsert uten mamma og pappa. Hun skal faktisk ALDRI på konsert i det hele tatt! Med mindre det er en klaver konsert… og hun står på scenen. Og så ble jeg plutselig tilhenger av burka, i hvert fall på min datter. Den er helt ok. Burka + Mamma + Pappa = Konsert. OK. Det var nemlig ikke bare voksne halvnakne damer som struttet rundt… De små barna, de bittesmå jentene, de hadde rumpeballer og mager og to tonn maskara og de struttet! Og de fleste var litt større enn de egentlig var klar over.. det veltet fra store og små. Og resultatet så jeg senere på kvelden når jeg sto med bossposen klar for drikkevarer på vei ut i gatene (og de klare politibetjentene…).

Der sto jeg, mens jeg ventet på hordene med ølglass (ja plastikk da) og så på tre luringer med skjeve smil som hoppet bak en boss container. Hmmm… Merkelig. Jaja, jeg fikk streng beskjed om å stå her med de andre unge arbeiderne (jeg var jo helt klart en av dem) ikledd refleksvest og gapende boss-sekk. Like fort som de hoppet bak containeren hoppet de plutselig ut. Det vil si at først hoppet tre unge jenter ut i kjoler som de må ha kjøpt i barne-størrelse eller kanskje når de var barn (de hadde ikke lagt merke til at klærne var for små…). De børstet ned kjolene og lattermildt løp ut og ropte til de tre guttene som fulgte etter dem med lure smil om munnen. «Kommer dere?»… «Ja vi kommer vi!» Ropte en av guttene etter dem men de brølte ut i latter og gikk en annen vei. De der jentene tror helt sikkert at å gi det vekk er en måte å passe inn… Men de ble gjort til latter. Awmaigawd… Kjempe trist. Ja til burka! Jeg så jo ikke før dagen etter at Rihanna hadde på seg kjempe små klær med Pussy skrevet overalt mens hun tok på seg selv (skal ikke røpe hvor). Glemte hun å se ut på publikumet hennes? De fleste er jo 10 år gamle… Er det vi eller hun som er klein?

«Her står du ja!» BWAHAHAHAHAHAHA!! Ja, her sto jeg… Aldri følt meg så klaustrofobisk før… En slik folkemengde presset i ett såååå lite område kunne jo ta livet av en. Men jeg hadde fått beskjed.. VI MÅ SØRGE FOR AT INGEN KOMMER UT MED DRIKKE I HÅNDEN!! Og det klarte INGEN! Hell no! Men det gikk ikke… Det var jo kaos! Oppgitt gled jeg bortover og fremover i mengden. Den massen som tok kvelertak rundt midjen. Det var uendelig… Helt til jeg spratt ut som en sjampagne kork bare 10 meter lengre bak. Herregud da!! Ikke rart de lo!

Vi gikk bortover i mørket og grep etter alt som skinte, eller glimtet i det fraværende lyset. Med «vi» så mener  jo jeg «vi» litt eldre enn ungdommene vi mente vi var (for «de» virret rundt hverandre men gravde aldeles ikke etter søppel på bakken). Men vi var jo TØFF! Ikke redd for griseri under neglene… Se på oss da! Om vi kan, kan dere! Yeah!! Nei. Nei vell. Vi må se på den muligheten for de T-skjortene med Ski Team Crew logo… Da kommer alle til å grave. Og vi kommer til å ta med oss oppvask hansker. De er ikke kleine i det hele tatt… De er råkule. Kanskje de kan ha den same fargen som skjorte teksten. Yeah!

Vi pakket ned, passet på, hjalp til, og ja.. styrte litt (men det må vi få lov til nå som vi ser at vi er en ansvarlig garde, en som ungdommen helt klart ser opp til). Ja og kanskje vi er litt kleine, men så snart vi har matchene skjorter vil det helt klart ikke synes. Ellers så blir kleine ensbetydende med råkule, slik som nerdene ble. Til slutt ble vi samlet en gang til og minnet på om at det er flere konserter fremover. Hell yeah! Awesome!

Ski Team Crew besluttet at det ville være koselig å avslutte med ett glass vin før vi dro hver vår vei. Glad for kvelden og ivrig etter mer gikk vi nedover Kong Oscars gate i leting etter en passende bar. Wow! Det er kjempe mange tilbud i området! Barer og restauranter på kryss og tvers i alle bak gatene. Who knew? Vi fant et fint lite sted med ett hjørne som vi kunne okkupere og regjere som vårt eget land. Jeg må innrømme at jeg var litt søvnig etter kveldens aktiviteter (jeg er jo en av dem som bor i en eremitt tilværelse langt der ute på landet… hvor det ikke finnes tusenvis av Rihanna fans). Ikke nok med det men jeg hadde jo også plutselig oppdaget at jeg er både klein og ikke særlig ungdommelig! Jaysus… Nesten for mye i løpet av en natt. Bortsett fra at jeg skulle få meg en siste åpenbaring… Jeg er så lite ungdommelig at jeg lider i tillegg av en eller anen form for sen-kvelds Alzheimers. «Hvor var du plassert i dag da? I en av barene kanskje? Synes du det gikk bra?»… Stillhet. Å herregud hva har jeg gjort nå? Fredrik sitter på andre siden av bordet og i slow-motion faller hodet hans ristende ned i hendene. Ved siden av meg svarer stemmen: «Jeg har sittet ved siden av deg… I HELE KVELD!» Dahm-dahm-daaaaaahm. Jo, ja, jo, ja jeg vet det… jeg var der selv… nei. Nei. Bedre å ikke si noe. «Ja – mmhmmm, åååh se på klokken… skal vi ta natten?» Jeg MÅ huske at om jeg noen gang reiser til Japan så må jeg unngå all promping.

Til syvende sist må det sies at de som troppet opp på dugnad gjorde en kjempe innsats og det var både morsomt OG lønnsomt. Bergens Skilag fikk 10k for arbeidet på Rihanna konserten og ungdommen rundt oss synes vi var kjempe tøffe og ikke kleine i det hele tatt. Jo flere konserter vi er med på (og her må vi takke Tina Rasmussen, Bergen Live (Chris) og Kim Kristoffersen) jo mer støtter vi laget. Med 10 dugnadskonserter og 10 deltakere kan vi samle inn 100k i løpet av ett år. Ja takk til det J. Håper å se dere ute på konsertene sammen med laget og klare for nye erfaringer. Folk er enormt gøyale. Kom og se!